GEIGER
(cd, Kaaarec / COPE)
Her gik man rundt og troede, at Kaizers Orchestra var Norges fornemste ambassadør udi støjende skraldemandspunk og andre lækre uhyrligheder. Og ambassadører er de måske nok, men de velklædte vanvidshusarer er langt fra alene om jobbet. Stavanger-foretagendet Cloroform har i årevis trynet den norske folkedragt med en umanerlig feststemt omgang skrot-rock. Med løst hængende attitude og pumpestokken sat i turbogear møder punk sin jazzede halvfætter, electronica sin onde pop-stedmor og industrial dens snottede funksøster! Kort sagt; en manisk Tom Waits på dampet jazz trip i den lokale dansehal - hektisk, barok og samtidig grumme smittende i al sin skævhed. Sjældent har et band dog valgt et så misvisende navn. Bedøvelse? Nej, ikke det fjerneste. Men skulle det komme dertil, så snupper denne anmelder gerne en dobbeltdosis Cloroform i sprøjten.
Slægtskabet til Kaizers skyldes ikke mindst Øyvind Storesund, der deler sol, vind og pulserende bas lige mellem de to bands. En overlapning, der giver en umiskendelig snert af genkendelse i den solidt svingende rytmesektion, de begge benytter som platform. Oveni kommer så både Kaizers og Cloroforms markante trang til at lege doktor klon med de musikalske konventioner. Hvilket i begge tilfælde resulterer i en skamløs avl af nordiske rock-køtere med diagnosen “laber grænsepsykose”. Men når det er sagt, er der stadig himmelvid forskel i stamtavlerne. Hvor Kaizer krydser nordisk folktradition med gyngende “ompa”-rytmer og anden balkan liram-larum, er Cloroforms bastard af en noget mere bidsk art. Væk er den østeuropæiske flirt og ind er i stedet trådt en elektrificeret romance med alt godt fra den vestlige scene. Distortede vokaler og instrumentering assisteres af jazzede up-tempo mønstre og rabiate punk trin. Og det er endda kun halvdelen af historien. Både poppens lyse sind og balladernes sødmefyldte sjælesorg gør sig til og væves uimponeret ind og ud af grundstrukturerne. Så selv om universet er mørkt og skyggerne til tider tunge, har Cloroform konstant skruet smilet på og armen strakt frem til dans. For når alt kommer til alt er er det de svingende melodier, der først og fremmest navngiver spillemandsgalskaben i Storesund, John Erik Kaada og Børge Fjordheims viltre cirkus. Med vid og bid hyler den ene melodiske lækkerbisken efter den næste på fyldte dansegulve og spastisk rystende lemmer. “Hey You Let’s Kiss” er uden blusel bænkevarmerens værste mareridt!
Nok er det ikke alle numre, der med lige intensiv mani sparker gang i de mere eller mindre elegante gulvøvelser, men stilstand og dæmpet positur er kun sjældent på tale. Tag nu blot åbningsnummeret “Blood On My Wheels”, der støt tromler og skramler som en anden prustende mastodont fra den industrielle maskinpark. Hvad enten det nu er Storesunds opretstående bas eller Kaadas clavinets, der er trukket gennem den elektroniske udgave af helvedes forport, får det en ganske solid påvirkning af nakkehårene. Når vokalen så oveni skiftevis stryger fra rygende rusten til engelsød falset er det saftsuseme svært at holde masken og fødderne i ro. Egentlig foregår det hele i et ret adstadigt tempo, men kombinationen af den slacker jazzede kadence, bas og trommer præsenterer, og så Kaadas mere monstrøse indslag af distortede tangenter, skaber alligevel den perfekte danselektion for vildmænd. Og hvad der så småt er begyndt at røre på sig af rustne lemmer sættes for alvor i sving med den efterfølgende ”Bored Of You”. Opskriften er her den samme med jazz og funkpunk i heftig parløb med flossede prædikant vokaler, men både tempo og hysteri ryger en tak i vejret. Og samme hårdtpumpede forløb skærer sig igennem titelnummeret ”Hey You Let’s Kiss”, hvor især Fjordheims talenter på trommerne får vist, at jazz er meget mere end piberygende cardigans og lummerfest i fadølsteltet.
Der er ikke nogen tvivl om, at Cloroform har lært af navne som Tom Waits, John Zorn og Mr. Bungle, men lærdommen er langt fra blot kopieret. Den svingende galskab er til stede og det samme er blandingsmisbrugets kåde leg. Alligevel er Cloroform helt på egen formel. Sikkert er det i hvert fald, at Hey You Let’s Kiss, har tilstrækkelig med vitalitet til at flå skægget af enhver forstokket jazzelite – beruselse nok til at trække sultne punkrockere ud på dansegulvet og samtidig mandsmod nok til at flirte med de fleste kysselystne eskapister. Det her er jumbojazz med hanekam og kampkulør! Måtte den slags smitte mere af.
Anmeldt af
Carsten V. Nielsen
What a great pleasure it is to hear music such as this. An album without pretense, full of energy and at all times honest. The musicianship is top notch, the production flawless and the sound, unique. Having only been familiar with Kadda's solo efforts, I found Hey You Let's Kiss to be different, but equally refreshing. Cloroform's sound is harder, edgier and not driven by samples. From what I could dig up, it would seem that Cloroform has been playing together as a group for quite some time, producing albums with strikingly different approaches. At times, I'm reminded of a refined version of early Devo (Hardcore era) on songs such as "Special Needs", but then it turns the corner and goes elsewhere. The overall sound is mature and sophisticated, but manages to retain an air of informality. The title track is a heady exploration into realms undefined with tweaked out vocals thrown down over a steady driving rhythm. For just three fellows, this is an awful lot of power. From Kaada's perfectly placed Clavinet lines to Storesund's unflinching double-bass, the band ultimately benefits from the unfaltering rhythms of Fiordheim and the trio's extremely varied vocals. I highly recommend this album to anyone who would like to broaden their musical scope without feeling compromised in any way, shape or form. Fans of Mike Patton, Beck and others that aren't scared of genre blending will simply love this album. Do not be afraid dear reader, check out www.cloroform.com for more information.
- Robert M. Krautheim / Concussion Magazine.
DAGSAVISEN
Fullendt Cloroform
terning 6
For den som liker overraskelser er det lett å elske et band som Cloroform. Ikke vet man hva de kommer med, og ikke vet man om de kommer med noe overhode.
Cloroform
«Hey You Let's Kiss»
Kaaa Records/Tuba
Derfor er det befriende å få «Hey You Let's Kiss» opp i fanget, en plate som viser at Stavanger-trioen ikke har sluppet tak i sin ekspresjonistiske og improviserende stil i skjæringspunktet mellom nyjazz og nyrock, og det til tross for at de denne gangen nærmest feirer melodien som et nyoppdaget element.
Med Kaadas utbasunerende instrumentbruk og vokal i tillegg til trommer og bass blir dette en sinnssyk fengende blanding, der punken, hardcoren og den rå aggressive metallmusikken prøver krefter med en melodisk sans og en humoristisk form for takstskifter og idépåskudd. Det er ikke snakk om et smellkyss, snarere en leken og kokett forførende stil med de tyngste elementene de kan finne som lokkemiddel. Hør bare på overgangen fra de ekspressive «Hostile Takeover» og «Coming Over», til den nydelige og samtidig sitrende balladen «Chuck Choke» og bluesintroen på «Angelstuck». Platen har med dette en utrolig finstemt balanse mellom det eksploderende og det imploderende, og det er dette som gjør at tiltrekningen blir gjensidig. De river deg med, lar det industrielle og det hardt pågående lokke fram slapstick-jazz, croonerblues og drivende funky gitarbruk, mens John Erik Kaada alt om ett synger som en Mike Patton på ekskursjon langs Mississippis mest sjelfulle jukejoints. Og stemmen blir i så måte bare en av parallellene til et prosjekt som John Zorns Naked City eller Tomahawk, som Kaada turnerte med i sommer.
«Hey You Let's Kiss» er en fantastisk energifull plate, med en energisk bruk av fantasi og følelser som gjør den til et funn i platehøsten.
MODE STEINKJER
DAGBLADET
Klor som svir
terning 5
Cloroform angriper øra som brutale q-tips og renser ut all møkka som måtte finnes. Det svir, men etterpå føler du deg meget bedre.
LARS EIRIK EIDE
CD: Jazzbandet som alltid var et rockeband er tilbake etter et par års pause med filmmusikk, pop og annet gøy. John Erik Kaada har fått en fan i eks-Faith No Mores Mike Patton, og gjorde solosuksess på Pattons amerikanske selskap Ipecac. Trommis Børge Fjordheim har produsert og spilt med Morten Abel, mens bassist Øyvind Storesund har frijazzet og turnert med blant annet supertrommis Paal Nilssen-Love.
Når de legger til Cloroforms fire tidligere album på cv-en, har du vel all grunn til å glede eller grue deg alt ettersom.
Støyfunky
Så fint da at trioen er Stavangers finaste når de koker sammen sitt forunderlig torturerte, støyfunky og til tider hoderystende masete sirkus av ståbass, trommer, clavinet og forstyrret vokal. I åpningssporet «Blood! On My Wheels» går gutta ut som en morgengretten og forfyllet Tom Waits før de skamløst snur seg i retning Radioheads Thom Yorke i refrenget. Dansefoten rykker til på funky «Special Needs» . «Hostile Takeover» er seigt og tungt der Kaadas tangenter gir musikalske assosiasjoner til pengegriske menn som planlegger bakholdsangrep på børsen.
Melodiøst
«This Is A Hit» er definitivt ikke en hit i ordets rette forstand, mens «Fuck You Ups» kunne vært det i en forskrudd verden som i George Orwells bok «1984» eller Terry Gilliams film «Brazil».
UNIVERSITAS
Kvalitetskloroformen
En jazzdemon gjør comeback etter to års pause. Bryter seg ut av helvetets dypeste avgrunn og tar bolig i en møkkete, sinna punker. Frådende røsker demonpunkeren surfbrettene ut av henda på Beach Boys. Lager opptøyer over hele byen. Råkjører i en bil hvor alle motorens deler er bytta ut med levre, nyrer og tolvfingertarmer. Kræsjer inn i en bar. Roper til den peneste jenta, eller kanskje den første og beste: «Hei du! La oss kysse!»
I to år har medlemmene i Cloroform hatt pause fra hverandre. Nå har de omsider gjenfunnet vettet og gitt ut en ny plate. Alvorlig talt, trommis Børge Fjordheim har brukt tida på å spille med erkeskurken Morten Abel! Tangenttraktør Jon Erik Kaada har laget musikk til filmer som Alt om min far og 7. himmel . Hans soloprosjekt Kaada kopulerer med Mike Pattons plateselskap Ipecac. Alene oppnår Kaada delikate, men sørgelig kjedelige resultater.
At de to finner tilbake til bassist Øyvind Storesund er et tegn på at det finnes rettferdighet i verden. Her er lyden skitten. Her er samplinger av grisegrynt. Låtene lyser av galskap. Og tittellåta her er definitivt det mest svingende som har blitt gitt ut på plate hittil i år.
Dette er visstnok den siste utgivelsen Cloroform kommer til å tilby. Bandet foregrep begivenhetenes gang, og sang på sin forrige plate: «All good things must come to an end».
Svein Egil Hatlevik
ADRESSEAVISA
Überfunky
Med sin femte plate viser Cloroform at enkle virkemidler kan gi stor musikk.
Terning 5
Etter et par års pause og jobbing med diverse andre prosjekter er trekløveret i Cloroform med John Erik Kaada i spissen igjen tilbake for å terrorisere sine omgivelser. Kanskje har bandet hatt godt av pausen for Hey You Let's Kiss er faktisk så bra som ryktene skal ha det til. På plata veksler bandet mellom å være blytung (Hostile Takeover) og überfunky (Special Needs), og er samtidig innom et utall sjangere som sirkus, filmmusikk, janitsjar, opera, hip hop, blues og punk - uten å låte sprikende. Dette er først og fremst takket være den enkle instrumenteringen med trommer, bass og clavinette som gir musikken et rått og ubehandlet uttrykk, men også kvaliteten på låtene og riffmangfoldet hjelper på. Tittelsporet er en gammel live-favoritt som endelig er blitt spilt inn, og her merker man ekstra godt hvordan bandet har greid å gjenskape energien fra konsertene. Skrikevokalen gjør at cloroform av og til kan minne om Jon Spencer, men stort sett ligner ikke dette på noe.
Det ryktes at bandet kommer til Trondheim i september. Hvis det stemmer, gå og se. Dette er Norges beste live-band.
Høydepunkter: Special Needs og Hostile Takeover
Kai Kristiansen
BERGENS TIDENDE
Helt rått
fantastisk comeback
terning 5
Etter forrige runde i studio ble det for mye for Cloroform. De tok pause på ubestemt tid, John Erik Kaada gikk solo og sikret seg kontrakt med Mike Pattons label Ipecac. Og det kunne fort blitt med det. Men vi får i pose og sekk, for Cloroform, et av Norges mest interessante rockeband, er tilbake, med et passe fantastisk album. De har bakt inn all den energien og kreativiteten som ellers er forbeholdt live-opptredener i 14 rå, drivende, saftige låter. Det blir nesten litt i meste laget med lek og moro. Utover platen blir det stadig mer trøkk, men ikke like mye substans. Sikkert voldsomt gøy å spille inn, men det spørs hvor lenge lytteopplevelsen virker. Men det er uansett ingen vesentlig irritasjonsfaktor, og «Hey You Let's Kiss» er en svært vellykket retur for Cloroform. Kanskje Mike Patton får øynene opp også for Kaadas gamleband. I så fall gjør han verden en tjeneste.
ANMELDT AV LARS HOLGER URSIN
forum /
AFTENPOSTEN
CLOROFORM
Hey You Let's Kiss
RETT FRA MAGEN
Bløtaktigheten måtte stå på gangen da disse innspillingene ble gjort.
terning 5
Da Cloroform styrtet inn på den norske musikkarenaen for noen år tilbake, var det flere som prøvde å dra i gang bølgen. Det går gjerne litt tid mellom hver gang særpreg, trøkk og leveringsevne kombineres så bra av debutanter. Etter en lengre pause er trioen nå tilbake, og heldigvis har de tre tatt godt vare på kuler og krutt.
"Hey You Let's Kiss" fanger inn den dundrende atmosfæren Cloroform gjerne fyller sine live-opptredener med. Musikken bygger på de eldste prinsippene i basal rock: plagsomme riff, enkle melodilinjer og lett hysterisk vokal. Nå skal det sies at Cloroform også gir seg til med ballade, men det hovedinntrykket "Hey You Let's Kiss" etterlater, handler om energioverskudd og trykkoking.
John Erik Kaadas spretne, gammelmodige keyboardfunk kombinert med Øyvind Storesunds driftssikre bass og Børge Fjordheims antennelige trommer finner veien rett hjem. Men kan de synge? Egentlig ikke. De bruker bare de stemmene de har og lar det stå til.
14 låter, spilletid 49.25
Arild R. Andersen
stavanger aftenblad
Cloroform fikser biffen
Terningkast fem
Her er de tilbake igjen etter to års pause: Cloroform. Et av kongerikets mest kompromissløse band.
Kjetil Wold
«Hey You Let's Kiss» er trioens mest autoritære, men samtidig også mest tilgjengelige til nå. Herrene John Erik Kaada (tangenter m.m.), Børge Fjordheim (trommer m.m.) og Øyvind Storesund (bass) skaper med den største rockgud-selvfølgelighet sitt eget musikalske univers.
Man sitter igjen med inntrykk av at albumet er spilt inn i en lufttett boble - en boble hvor bare Cloroforms egne regler gjelder. Og hvor kjipe kommersielle krav og musikalske kompromisser er uoppfunne begreper.
Det åpner med den tøffe elektropunkfunkeren «Blood! On My Wheels» - en rullende groovy sak som kombinerer vanvittig stilige rytmer med gravvokal fra tre fot under jorda samt et engleaktig skjørt refreng - blood on my wheels. Cloroform er en fin gammel biff av et band. Trioen har utviklet en helt særpreget smak og konsistens. Musikken er mektig, saftig, tung, bakterieinfisert og blodig. Men som biffer flest, kan det være en fordel å ikke sluke hele greia i et jafs.
Cloroform produserer bevissthetsutvidende musikk i grenselandet mellom flere ulike sjangre. Jazz. Ja. Punk, hip hop og funk. Ja. Eksperimentell elektronika. Ja. Metal og en slags form for filmmusikk uten film. Ja. Og bandet leker også med femti års refrengpop. For oppi all den pumpende galskapen befinner det seg en grunnleggende kjærlighet for de myke og innsmigrende melodilinjer.
Nå pakkes riktignok de snille melodilinjene inn i kontante og slemt omkransende lydvegger. Resultatet er kontrastfylte låter i evig konflikt med seg selv. Cloroform dyrker definitivt ikke fram sin musikk etter prinsippene i de myke sosialpsykologiske harmonimodellene.
Nytt av året er mengden av vokalinnslag. Noe som naturlig nok bør bidra til å gjøre Cloroforms musikk mer tilgjengelig for et større publikum. Låter som det energiske tittelsporet «Hey You Let's Kiss», vakre «No Good» og shantyaktige «Angelsuck» samt nevnte «Blood! On My Wheels» er alle åpenbare radiokandidater for program og programledere som våger.
puls
5
Frenetisk galskap styrt med en fast hånd. Resultatet er aggresivt, brutalt – og en av årets beste norske.
Det har vært stille en stund fra Cloroform, men nå er de tilbake. Og det skal du være glad for hvis du setter pris på ukonvensjonell og kaotisk rock. Ja, vi kaller det rock, selv om det er masse elementer av andre sjangre her. Det være seg punk, jazz eller elektronika.
Det viktigste er nemlig uttrykket til Cloroform. Cloroform ønsker, og klarer, å skape et eget sound. Cloroform representerer en motvekt til all kommersiell, strømlinjeformet rock. Cloroform tar sjanser, de hamrer og bråker løs.
Spor som "Blood! On My Wheels", "Special Needs" og "Coming Over" viser hvorfor Cloroform kommer til å være et av de mest spennende bandene som turnerer Norge i løpet av høsten.
Cloroform er mørkt og tungt, vilt og kaotisk, og de skaper harmoni ut av all bråken og støyen. Vokalmessig er det både skriking, synging, vræling, prating og operatendenser. "Hey You Let's Kiss" må sjekkes ut. Hørte du det?
BERGENS AVISEN
terning fem
Og vorspiel vil aldri bli det samme igjen.
Cloroform er tilbake med den råeste norske skiven jeg har hørt i år.
Kaada har forent sin meloditeft med Cloroforms punkattitude. Resultatet er en bombe av en plate, så energisk at det brenner i ørene og rykker i bein og armer.
Pausen på to år har med andre ord bare gjort bandet godt. Det svinger noe vanvittig av Cloroforms orgel, kontrabass og trommer.
Trioens femte album er også deres beste og mest tilgjengelige. Til og med husarbeid blir en lek med «Hey You Let's Kiss», selvfølgelig med risikoen for å knuse noe underveis.
Ann Kristin Frøystad
MUTE
8/10
ROGALANDS AVIS
terning 5
SPOT
Cloroform - Hey you let's kiss (Tuba)
5/6
Stavangerbandet Cloroform har alltid vært kjent for å gå sine egne veier. Nå har de endelig sluppet sitt fjerde album, "Hey you, let's kiss", og jammen ser det ut til at bandet har truffet spiker'n skikkelig denne gangen!
--------------------
Henrik Salthe
--------------------
Det var først med sitt forrige album, "Do the crawl" at bandet "slo igjennom" med sin ganske spesielle, surrealistiske syrejazzrock. Bandet har forstått at en ikke nødvendigvis trenger være poeter for å skrive musikk. Dette resulterer i nonsens-pregede tekster, men desto tøffere musikk.
Guttene lager rytmesterke poplåter i en litt vanskeligere og røffere innpakning enn vanlig. Bare hør den nydelige melodien på avslutningslåta "No Love" om du ikke er helt overbevist om at dette er pop! Cloroform fremstår som et godt alternativ til all den polerte poppen som florerer i eteren i dag.
Hey you, let's kiss.. har et mer enhetlig uttrykk enn bandets forrige plater. Instrumenteringen har blitt mer spartansk, men også mer kreativ. Det er utrolig hvor mange rare lyder og samples vokalist og keyboardist John Erik Kaada klarer å spre over det insisterende og heftige rytmekompet til bassist Øyvind Storesund og trommiss Børge Fjordheim.
Fra det steintøffe tittelsporets vridde koring og drivende basslinjer til "Hostile Takeover"s såre og naive vokalprestasjon, klarer bandet å beholde særpreget og originaliteten. Uansett hvilke musikalske landskaper bandet klarer å rote seg inn i, finner de veien ut av labyrinten igjen, hele tiden med integriteten og helhetsbildet intakt. Den store spennvidden fører til et veldig variert album, samtidig som det er veldig helstøpt. Uvanlige men viktige kvaliteter i dagens musikkhverdag!
14 låter, spilletid 49.25
HAUGESUND AVIS
Tiden inne for Cloroform
Terningkast 5
Det er en drøm å være fan av norsk musikk. Artister står fram med eget sound, mot og kreativitet. Årets Øya festival fikk utenlandske journalister til å hevde at det skjer mer spennende i Norge akkurat nå enn i resten av Europa. Og flere band tar faktisk ”en a-ha”, og markerer seg internasjonalt før det smeller på hjemmebane. Det har også vært tilfellet med Stavanger-trioen Cloroforms fire foregående plater. Men nå er tiden inne til å gjøre det store.
John Erik Kaada, Børge Fjordheim og Øyvind Storesund er tre suverene musikere som på egen hånd kan få hvem som helst til å legge instrumentene på hylla. Men i Cloroform er det helheten som teller, og gjennomgangstonen på ”Hey You Let’s Kiss” er tunge, saftige rytmer kombinert med sterke melodier og et overskudd av ideer satt i system. Jazz-kaoset er nesten helt borte, og vennskapet mellom Kaada og Mike Patton (Faith No More) viser seg også som musikalsk fruktbart. Låter som ”Blood On My Wheels” og ”I Can’t Touch Myself” er funky godbiter som står godt til de aggressive tendensene gruppa pøser på med i ”Bored of You”, ”Self-Destruct” og ”This Is A Hit”. Energien disse gutta leverer live er her overført i albumformat.
Samtlige 14 låter kommer denne gang med vokal, skriking og rop. Musikalsk fjellstøtt og imponerende interessant. Kunstrock for folk med primitive tilbøyeligheter. Cloroform må gjerne ta av denne høsten.
Roar E. Jacobsen
groove.no
Helstøpt
Kloroform, substansen vi tidligere kun møtte når suspekte skurker skulle dope ned de vakre damene i lavbudsjetts kidnappingsdrama på TVNorge, har fått en mye hyggeligere referanse i form av Cloroform. Trioen er noe av det nærmeste Norge I Dag kommer en supergruppe. Der norske musikere en stund nå har vært toneangivende, bokstavelig talt, i den såkalt nye jazzen har det vært påfallende stille rundt den norske rocken, som i lengre tid har vært en smule statisk, med enkelte hederlige unntak som den blomstrende svartmetallen.
Når så Cloroform entrer scenen med Hey You Let's Kiss endrer alt dette seg. Blood! On My Wheels sparker i gang moroa med en låt som høres ut som et godstog, med en dommedags-aktig trommebeat som fungerer perfekt for å heve pulsen for det kommende. For det som følger er en ren lekestue av forskjellige uttrykk, mest umiddelbart kan det virke som en slags variant av Jon Spencer Blues Explosions mer melodiøse verk, men samtidig er det også så mye mye mer. Jazzreferansene er tilstedeværende i flere av sangene, i en mer organisk og løssluppen form enn mye av det den norske jazz-eliten i dag produserer, som til tider ligger vel så nære elektronika som den klassiske jazzen.
Energien og den gromme sounden gir et variert og upolert lydbilde, og for å forsøke å gi et inntrykk av spennvidden kan man liste opp såvel Screamin' Jay Hawkins som Tomahawk som referanser, og John Erik Kaadas soloalbum kom da også ut på Tomahawk-vokalist Mike Pattons Ipecac, et plateselskap som fra tid til annen bruker samme albumdesigner som Cloroform, den etter hvert så anerkjente Martin Kvamme. Omslaget i seg selv fortjener en kommentar, det rettes alt for liten oppmerksomhet mot utseendet nå til dags, etter at albumdesignernes prestisjeposisjon ble lagt i grus av det begrensende CD-formatet. Omslaget er utført i hardpapp, med hvite, gotiske fonter på svart bunn, noe som gir et behersket og ryddig inntrykk, i skarp kontrast til platens lekne innhold, og de fyldige leppene på forsiden som kysser et ark påskrevet en prototypisk kontaktannonse er ganske enkelt genialt.
Vokalprestasjonene er preget først og fremst av en nær symbiose med lydbildet, vokalen understreker og fremhever det musikalske; når melodi og rytme er på sitt mest hektiske står ikke vokalprestasjonene tilbake, og vræler vel så gjerne på de kjappe sangene som synger vart og rolig på de roligere sporene. Instrumenteringen kan best kalles skranglete, men skranglete på en brutal, tight og overbevisende måte, og spesielt samarbeidet mellom gudsbenådet trommis Bjørge Fjordheim og bassvirtuos Øyvind Storesund er beint ut framifrå.
Det eneste jeg får meg til å kritisere med denne platen er vel stort sett at det til tider kan bli litt vel hektisk, det er rett og slett en ganske travel plate, som det til tider kan bli litt slitsomt å høre på. Men sånn er det med stor kunst. Det skal være litt anstrengende.
- <http://www.groove.no/html/author/429939.html>Helge Årsheim, 22.09.2003
fansjagastisk!
Etter to års pause der John Erik Kaada har fått tid til å rendyrke sitt soloprosjekt Kaada, er det godt å se at avantgarde-jazz-støy-rockensembelet Cloroform er tilbake med ny plate.
Tekst GLENN FAGERVIK
Bandet har aldri vært lette å definere og er heller ikke blitt det på Hey You Let`s Kiss. Plata er ute på eget selskap, men kommer ut på Mike Pattons selskap Ipecac sommeren 2004. Musikken er sær, men svært fengende, med svinkule riff og et driv som kan gi kronisk avhengighet. Bandet har alltid vært et bevis på at rock kan være beintøft selv om det ikke fins gitar i lydbildet. Med Kaada på clavinet trenger man ikke gitar. Trommer, kontrabass og elpiano (clavinet), kan gi assosiasjoner til jazz, men uttrykket er rock og kanskje til tider også litt punk.
Live skal de være en vill affære, men det virker som at studiosituasjonen på ingen måte har satt noen hemninger på den musikalske utfoldelsen. Bandet sprudler og gir jernet hele veien, hva intensitet angår.
Plata kan være vanskelig tilgjengelig de første gangene, men straks man har kommet inn i musikken er man solgt. Garantert annerledes enn det meste du får høre i år.
www.utropia.no/ut/1699
FEDRELANDSVENNEN
terning5
Cloroform er et av Norges mest innovative band, og med ikke ukjente Kaada bak både synth og mikrofon, er «Hey You Let's Kiss» dømt til å lykkes kunstnerisk sett.
Cloroform - Hey You Let's Kiss
(Kaada/Tuba)
Kommersielt er denne plata derimot det reneste selvmord, for selv om Cloroform er aldri så bra, er musikken deres notorisk utilgjengelig. Bandets femte album er et elektro-organisk og avantgardistisk psychorockabilly-eksperiment med små pop-toucher her og der. Det hviler noe Mike Pattonsk over hele skiva, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at Kaada til vanlig gir ut sine plater på Pattons selskap Ipecac. Alt i alt er det snodig og fascinerende, men vanskelig å få tak på.
Lars A. Nedland
