bergensavisa - konsertanmeldelse Moldejazz
STEMNINGEN VAR EKSTATISK DA HARLEM GOSPEL QUARTET OG CLOROFORM TRØKKET TIL KULTURHUSET
VILL EKSTASE
terningkast 6
Harlem Gospel Quartet og Cloroform hadde rene vekkelsemøtet på Moldejazz. Vi ble frelst på gospelpunk.
Ingen ateist kunne stått imot de hardtsvingende gospelpunkpredikantene. Harlem Gospel Quartet trøkket til så svetten silte, med gospel nærmere Stax-soul enn Oslo gospel Choir. Og Cloroform dæljet løs på clavinett, hammond, ståbass og trommer så helvetet skalv i sine grunnvoller.
Stemningen i kulturhuset var ekstatisk.......Spirituals.. ble fremført på en slik innlevelse og trøkk at huden nuppet seg og tårene spratt. Og på en ny låt av John Erik Kaada tok Allan Steed turen ned til publikum før han sank i kne ved hammondorgelet.
Publikum klappet i takten og var helt med på himmelreisen under en uhyre velykket fusjon.
Ann Kristin Frøystad
HAUGESUNDS AVIS
Musikalsk anatomi
Konsert – Flytten – Cloroform – Publikum 100
Det var kanskje Norges mest interessante band som presenterte seg i Haugesund i går kveld. Jazz, funk og rockens larmende energi levert med bevissthet og futuristiske ideer. Stavangerbandet Cloroforms musikalske anatomi pirret intellektet, samtidig som de røsket tak i resten av kroppen.
Pianist John Erik Kaada, bassist Øyvind Storesund og ikke minst trommeslager Børge Fjordheim er kjent fra diverse konstellasjoner, men det er første gang jeg har hørt dem så funksjonelle og så uttrykksfulle som i går. En trio som spilte sammen, på og mot hverandre i en slags syntese av det som er verdt å høre på av populærmusikk de siste fem tiårene. Hele tiden med jazzens teknikk, rockens svarte stemning og funkens groove som basis.
Bandets avanserte utblåsning kan gjerne kalles kunstrock, uten at de av den grunn ble innesluttet eller vippet over i steril flinkis-musikk Musikken gjorde nytten. Cloroform utfordret konfliktene, ytterpunktene og kontrastene i jazz og rock. Pling plong og piggtråd ble smidd om til et groovy og arty-farty uttrykk.
Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne – Fjordheim må være landets beste trommeslager. En sammensatt batterist som samler sin erfaring fra Stavanger Symfoniorkester, Morten Abel og Wunderkammer, og samler trådene i Cloroform der han får utnytte hele sitt rytmehjerte. Fjordheim jobbet med og angrep trommene. Han både spilte og slo hemningsløst - som om det var for aller siste gang. En krysning av jazz-monsteret Billy Cobham og Sex Pistols Paul Cook. Hele tiden på hugget og i forkant. Et tenkende drivjern av en trommis vi ikke har for mange av nå til dags. Saftige slag som dominerte og imponerte.
Ståbassen til Storesund lot seg også høre, sammen med Kaadas synthlyder dekket de over og prøvde å temme lydbildet. Kaada spilte med hender og føtter på tangentene. Et ankepunkt må være at han sang for lite. Selv om tekstene deres bare er sprøyt, er stemmen hans absolutt hørbar.
Cloroform er på Norgesturne i regi av Rikskonsertene, har utgitt fire album, og markerte seg sterkt under årets Molde jazz. Litt trist at ikke flere tok seg tid til en real hjernedans i Haugesund. De som var der så paralyserte ut - og sjelden har det vel blitt solgt så mange plater i baren etter en konsert, som det Cloroform gjorde i går. Skulle bare mangle.
Roar E. Jacobsen
Nordlys 25.02.01
«Cloroform». Beste bandet i verden...bortsett fra Gorgeous da...nei «Cloroform» er bedre, sier Ørjan. Tre herrer fra Stavanger på scenen. Jazz-bråk-rock-funk-pop. Her er hele teksten til åpningslåta: «Høh!» (repeteres gjentatte ganger).
Konseranmeldelse i Afteposten fredag 28 juli 2000
Respektløst bra
*Denne første av tre kvelder lover godt for Cloroform-festivalen
Han ser ut som en veloppdragen skolegutt fra Stavangers beste strøk, men skjorte og genser bedrar. John Erik Kaada er en utpreget tangentpøbel uten respekt for de grensene som engang eksisterte, og hjalp oss med å skille den ene populærmusikalske genren fra den andre. Og de han har med seg på scenen gjør ingenting for å demme opp for den frekke instrumentale fremferden.
Rogalandstrioen Cloroform har slått seg ned i Oslo, og i kveld har de med seg Arve Henriksen på trompet og sampels. Det gir dem et bedre nedslagsfelt, uten at musikken forandrer karakter eller mister egenart. Cloroform har mange ankerfester. De er lenket til 70-tallets funk og jazzrock, og har solid feste i punkens estetikk. Videre har de lånt øre til hip-hop, opera og samtidsmusikk, og dermed har jeg ikke beskrevet noe mer enn noen skarve brikker i den mosaikken de reiser rundt med. Den musikken vi hører på Blå denne torsdagskvelden, bærer fremtiden i seg, og er mye mer spennende enn denne oppramsingen av påvirkningskilder kan antyde.
Cloroform er ikke redde for å oppsøke de helt enkle tematiske linjene, men det man forventer at skal skje i musikken, uteblir. De overasker gang på gang med at de faktisk lar være å spille, og serverer små forundringsposer til et publikum som later til å ha nysgjerrigheten i behold. La gå at de enkelte innfall får noe lang tid til disposisjon, og at lydnivået kan være plagsomt høyt!
Børge Fjordheim på trommer og Øyvind Storesund på bass er uunnværlige med sin funk og fuzz. Sistnevnte gjør en leken, men stram jobb på sin medbragte elektriske i midtdelen av konserten, og Kaada på sin side har tydelig fysisk glede av sitt samkvem med tangentene. Han får meg i to sekunder til å tenke på heavyrockerne Deep Purple for deretter å sende oss alle ut i et b-film tema av noe lengre varighet. Glemte jeg å si at de fire linjene imellom byr på støy-janit-sjar?
Tiden går fort sammen med Cloroform. Det er mye godt selskap i et band som leker seg med kjørereglene og har førerkort i egen klasse.
ARILD R. ANDERSEN
Cloroform, Norges beste band
HVORFOR har jeg ikke hørt om stavangertrioen Cloroform før? Jeg skammer meg, men altså: Et stort hull i min tilværelse er nå fylt, og det takket være dette geniale albumet. Do The Crawl tar deg med på din livs berg-og-dalbanetur, og før du først foten, blir du aldri den samme igjen.
Dette er funkpunk av den typen du kan tenke deg at instrumentene i jazzbandet spiller på egenhÂnd, etter å ha gjort opprør og lynsjet alle musikerene. Dessuten har en av de gamle skeive synthene inviet sin småkriminelle samplefetter, og sammen tar de en runddans der ingenting synes å våre videre hellig.
Rockbilly, jazz, steinhard funk og hip-hop, kom så med det, som de sier i Danmark. Skrudd, svett og fantastisk. I samme slengen er jeg nødt til å fortelle deg at dersom du får en sjanse til å se disse gutta live, så gjør du best i å ikke la den gå fra deg lørdag var jeg blant de lykkelige som fikk overvære releasekonserten på blå i Oslo.
Rytmerodeo, heltebonaza, beatbakkanal, dette er Norges beste band. Punktum.
Kjetil Schjander-Larsen
22.03.2000
Nydelige Cloroform
Av: Anders Røeggen 23. feb 2001 09:48
TROMSØ (Nettavisen): I et par år har de tre gutta i Cloroform gitt Norge noe så nytt som ny musikk. Tekniske problemer til tross, jazz har aldri vært så gøy som i Tromsø torsdag natt.
Cloroform åpner både tilhørerens ører og øyne med sitt spill.
Ok, kanskje er det jazz gutta spiller. Cloroform åpner for en helt ny linje, og balanserer på grensen av «det som er lov». Og midt oppi det hele er det publikumsvennlig til tusen.
Ekstreme lydbilder er lagt tilrette i stramme og melodiøse låter. Her er det hyling og skriking blandet med orgellyder og kontrabass. Trekløveret blir svært så sammensatt med tredjemann på trommer.
En konsert med Cloroform blir en miks av inntrykk. Sjefen på tangentene er et fyrverkeri som gjør at Stavanger-trioen like gjerne kunne gått under betegnelsen rockeband. Med et smekkert groove som basis er dette en behagelig reise inn i det ukjente.
propaganda - juli 2001
"Begivenheten var som å befinne seg i en svart menighet langs en eller annen forblåst ørkenvei. Lyset er gått, men spiriten holdes oppe av en stemning skapt av noe vi i bunn og grunn ikke kjenner, men som driver de på scenen til å holde på, holde på, hengi seg på musikalske uttrykk som for noen sekunder siden var utenfor fantasirekkene, men som spontant og fengende gjør at alle smiler fra øre til øre, klapper så hendene får blodige blemmer, og hoier så man ikke kan prate på mange timer. "
[Osloposten]
Sleppfesten på Blå var en frydefyll kraftsalve, lydmessig såvel som visuelt.
gjenngangeren 29 sept 2001
Heftig og bedøvet
ILDFULLT: «Cloroform» har dratt ned gardinene og gir jernet. «Cloroform» tok sine gjester med storm. Kompromissløst bankende og sanselig plystrende. En opplevelse.
I ytterste konsekvens er rock et opprør mot det etablerte, sanselig som en slåsshanske og grenseløst medrivende. Cloroform i et nøtteskall.
konsert Ålesund 01.09.99
Anmeldt av Brede Rørstad
Sunnmørosten 02.09.99
"personleg trur eg dette må vere den sunnaste syretrippen på marknaden....Grooven køyrer omkapp med det skarpaste innan lokomotiv. Basstromma syng sin song. Det drar. Det kjennast feil å sitje stille, men eg får gjere som dei andre, tenkjer eg. Dersom vi skulle ha håp om å matche det som skjer på scena, må vi springe rundt i rommet, hive stolane rundt oss, brøle som lyn. Vere skikkeleg uskikkelege. Vi sit heller på plass og lyttar, og smilar imponert. Lar det heller vere med det i første omgang.
Dei tre rebellane på scena utfordrar instrumenta til duell. Dei spelar som om dei var på fronten i eit framtidig ungdomsoppgjør. Men ingen mister ære. Alle går heller ut som sigerherrar over eit slag som burde stå som eksempel for den argaste krigar. Når rekneskapet skal leggjast fram, sit vi att med ei konstruktiv lydmasse som vi alle kan kose oss med. Herleg.
Ideelt sett skulle Cloroform og underteikna ha halde på i det uendelege, men alt har ein ende. Også det som er godt."
Nattjazz - Røkeriet onsdag 26.05.99:
Cloroform er intravenøs groove. Bedøvende beat i bakhodet. Anestesi for rytmedøde rockere og reaksjonære jazzsupportere. Stavangertrioen leverer sinnssyk heavy-jazz som rister i halvlitersglasset og banker i hofteleddene. ....
De har en trio-coolhet jegikke har sett siden Morphine spilte på Quart for første gang..
anmeldt av Per Asbjørn Risnes Jr.
( Bergens Tidende 28.05.99)
VÅRT LAND des 00
-Fabelaktig overskudd og en svingende rytmefølelse som går rett i kroppen,preger denne skiva og sikrer disse gale mennene en særstilling i norsk rock.
Se dem live!
|